Ensomhet i angsten

Det er lenge siden jeg hadde angst, men jeg glemmer ikke hvordan det opplevdes. I løpet av den tiden jeg var gravid med Johannes, kom angsten ofte gnagende. Plutselig kunne jeg knapt puste, jeg begynte kanskje å hyperventilere, jeg kunne knapt snakke. Frykten var så overveldende, den omfavnet meg med sine store, klamme armer. Den tok tak rundt lungene, presset ut lufte, førte til at det svartnet for øynene mine.

I ettertid har jeg tenkt mye på hva som gjør angsten så ufattelig altoppslukende. Jeg kommer fra en familie og fra en bakgrunn der jeg alltid har hatt mennesker rundt meg. Det var bestandig noen jeg kunne prate med, dele livet mitt med. Ensomheten var ikke en del av livet. Først da jeg opplevde angst, skjønte jeg hva det var å føle seg fullstendig forlatt. Angsten kan ikke deles, angsten er din og ingen andres. Plutselig står du der uten noen, ingen kan komme inn i kroppen din og kjenne hva du kjenner. Hvis noen sier: "Det går bra, alt kommer til å ordne seg!", så roper det inni det angstfylte mennesket: "Det vet du ingen ting om, hvordan kan du si det? Kjenner du angstens kveletak kanskje?!?". Ensomheten er så enorm at en mister fotfeste: "Jeg er helt alene, ingen kan se meg, ingen kan trøste meg, ingen kan nå inn til meg!" Det eneste som har noen som helst slags effekt når en opplever angst, er å bli holdt, å bli holdt like hardt som angsten holder en. Hvis noen sier: "Jeg vet du har det vondt. Jeg er her." En er fortsatt ensom, men en er ikke alene, og det er godt.