Facebook, stedet der drømmer blir til virkelighet

Jeg logger inn på facebook, scroller nedover home-siden. Nysgjerrig skummer jeg gjennom venner og bekjentes oppdateringer. Øynene mine fester seg ved navn eller bilder som interesserer meg spesielt, gode venner, familie, gamle klassekamerater, folk jeg ikke har så mye til overs for, folk jeg ikke liker... Den ene gladmeldingen etter den andre lyser inn i stua mi. Alle har det så morsomt, gjør så mye spennende, har så mange bra venner... Ei venninne av meg var ute med en hysterisk artig vennegjeng kvelden i forveien, på bildene smiler hun som i ekstase, de har tatt bilder på de merkeligste steder...

En fyr jeg egentlig aldri burde akseptert venneforespørselen til, har lagt igjen noen rasistiske kommentarer på en bekjents statusoppdatering. Jeg føler meg kvalm, har lyst til å slette ham for å understreke et poeng, men jeg vet han aldri kommer til å legge merke til det uansett. Jeg forblir "venn" med ham, da kan jeg i hvert fall holde et øye med hva han foretar seg, eventuelt rapportere upassende kommentarer.

Jeg klikker meg videre inn på en mine venners venns profil. Han er en av dem som alltid kommenterer på kameratens oppdateringer, han liker alt, "smiler" utrolig mye, kommenterer med forkortelser som PITA, GMTA og WTF. Jeg hater forkortelser, men bruker dem selv også, dog i mye mindre grad. Jeg begynte med det mer på spøk, men opplever nå at uttrykk som LOL og BRB har blitt en del av "vokabularet" mitt.

Jeg har sett på klokka en stund nå, burde virkelig legge meg. Klikk, klikk, inn på en annen profil. Denne jenta vet jeg at har det helt fryktelig, men på statusoppdateringen skryter hun av en fantastisk helg med venner: "Ååå, jeg er så heldig!! Tusen takk til mine kjære venner <3 <3". Jeg kommenterer ikke, bare klikker meg ut av profilen hennes. Hvilke venner er det hun snakker om? Sist jeg snakket med henne fortalte hun meg at hun ikke hadde noen venner der hun bor, dessuten sa hun at hun hadde så mye angst at hun knapt gikk ut av hybelen sin... Facebook..

Alle de tilsynelatende herlige livene forsvinner i det jeg klikker på det rød krysset i det høyre hjørnet. Jeg skrur av pcen og går inn på det lille badet mitt. Tennene pusses og sminken fjernes...

- Dette er fiction. Kommenter gjerne dine tanker i møtet med dennen teksten... -

Ensomhet i angsten

Det er lenge siden jeg hadde angst, men jeg glemmer ikke hvordan det opplevdes. I løpet av den tiden jeg var gravid med Johannes, kom angsten ofte gnagende. Plutselig kunne jeg knapt puste, jeg begynte kanskje å hyperventilere, jeg kunne knapt snakke. Frykten var så overveldende, den omfavnet meg med sine store, klamme armer. Den tok tak rundt lungene, presset ut lufte, førte til at det svartnet for øynene mine.

I ettertid har jeg tenkt mye på hva som gjør angsten så ufattelig altoppslukende. Jeg kommer fra en familie og fra en bakgrunn der jeg alltid har hatt mennesker rundt meg. Det var bestandig noen jeg kunne prate med, dele livet mitt med. Ensomheten var ikke en del av livet. Først da jeg opplevde angst, skjønte jeg hva det var å føle seg fullstendig forlatt. Angsten kan ikke deles, angsten er din og ingen andres. Plutselig står du der uten noen, ingen kan komme inn i kroppen din og kjenne hva du kjenner. Hvis noen sier: "Det går bra, alt kommer til å ordne seg!", så roper det inni det angstfylte mennesket: "Det vet du ingen ting om, hvordan kan du si det? Kjenner du angstens kveletak kanskje?!?". Ensomheten er så enorm at en mister fotfeste: "Jeg er helt alene, ingen kan se meg, ingen kan trøste meg, ingen kan nå inn til meg!" Det eneste som har noen som helst slags effekt når en opplever angst, er å bli holdt, å bli holdt like hardt som angsten holder en. Hvis noen sier: "Jeg vet du har det vondt. Jeg er her." En er fortsatt ensom, men en er ikke alene, og det er godt.