Jeg sitter her og lurer på om jeg egentlig har et hjerte som tåler å bli lærer... Jeg knytter så sterke bånd, blir så glad i elevene, tenker på dem, grubler over hvordan jeg kan være med på å gi dem et best mulig liv, også... er det slutt. En dag har jeg dem ikke lenger, de er "ute av livet mitt", men ikke "ute av hjertet mitt". Der sitter de, hver enkelt, helt fastgrodd... Noen sitter så dypt at det nærmest er smertefullt bare å tenke på dem. Jeg ønsker fortsatt å være en del av livet deres, men hvordan? Jeg kan ikke lenger være den jeg var for dem, de vokser, endrer seg, blir ungdommer, noen nærmer seg tiden som voksen... Og jeg, jeg sitter med dem fastgrodd i hjertet, og må med smerte gi slipp på dem, men jeg klarer det ikke.
Hvordan kan jeg bli lærer? Det er vel bare et visst antall ganger man kan tåle hjertesorg? Eller kan man tåle det uendelig mange ganger, så lenge man får lov til å glede seg over den tiden man har hatt, og den tiden man vil få med nye? Er håpet om at en har gjort en forskjell så sterkt at det kan gi utholdenhet og mot?
Jeg orker ikke å tenke på de mengder av elever som vil gå inn og ut av livet mitt, hvis jeg gjør det tror jeg ikke jeg orker å forsette den veien jeg nå går... Jeg må bli lærer, for det er det mest fantastiske jeg kan tenke meg, selv om jeg også gruer meg... Men jeg må elske dem, jeg må gi alt, jeg kan ikke holde tilbake, for det er bare den lille stunden jeg kan bety noe for dem, gjøre en forskjell, så får jeg heller tåle tapet... sorgen... smerten som kommer i etterkant. Men jeg kan også få beholde smilene, gleden, det vi delte, det jeg så i øynene deres... Jeg må bli lærer, det er ingen vei tilbake...
