Facebook, stedet der drømmer blir til virkelighet

Jeg logger inn på facebook, scroller nedover home-siden. Nysgjerrig skummer jeg gjennom venner og bekjentes oppdateringer. Øynene mine fester seg ved navn eller bilder som interesserer meg spesielt, gode venner, familie, gamle klassekamerater, folk jeg ikke har så mye til overs for, folk jeg ikke liker... Den ene gladmeldingen etter den andre lyser inn i stua mi. Alle har det så morsomt, gjør så mye spennende, har så mange bra venner... Ei venninne av meg var ute med en hysterisk artig vennegjeng kvelden i forveien, på bildene smiler hun som i ekstase, de har tatt bilder på de merkeligste steder...

En fyr jeg egentlig aldri burde akseptert venneforespørselen til, har lagt igjen noen rasistiske kommentarer på en bekjents statusoppdatering. Jeg føler meg kvalm, har lyst til å slette ham for å understreke et poeng, men jeg vet han aldri kommer til å legge merke til det uansett. Jeg forblir "venn" med ham, da kan jeg i hvert fall holde et øye med hva han foretar seg, eventuelt rapportere upassende kommentarer.

Jeg klikker meg videre inn på en mine venners venns profil. Han er en av dem som alltid kommenterer på kameratens oppdateringer, han liker alt, "smiler" utrolig mye, kommenterer med forkortelser som PITA, GMTA og WTF. Jeg hater forkortelser, men bruker dem selv også, dog i mye mindre grad. Jeg begynte med det mer på spøk, men opplever nå at uttrykk som LOL og BRB har blitt en del av "vokabularet" mitt.

Jeg har sett på klokka en stund nå, burde virkelig legge meg. Klikk, klikk, inn på en annen profil. Denne jenta vet jeg at har det helt fryktelig, men på statusoppdateringen skryter hun av en fantastisk helg med venner: "Ååå, jeg er så heldig!! Tusen takk til mine kjære venner <3 <3". Jeg kommenterer ikke, bare klikker meg ut av profilen hennes. Hvilke venner er det hun snakker om? Sist jeg snakket med henne fortalte hun meg at hun ikke hadde noen venner der hun bor, dessuten sa hun at hun hadde så mye angst at hun knapt gikk ut av hybelen sin... Facebook..

Alle de tilsynelatende herlige livene forsvinner i det jeg klikker på det rød krysset i det høyre hjørnet. Jeg skrur av pcen og går inn på det lille badet mitt. Tennene pusses og sminken fjernes...

- Dette er fiction. Kommenter gjerne dine tanker i møtet med dennen teksten... -

Ensomhet i angsten

Det er lenge siden jeg hadde angst, men jeg glemmer ikke hvordan det opplevdes. I løpet av den tiden jeg var gravid med Johannes, kom angsten ofte gnagende. Plutselig kunne jeg knapt puste, jeg begynte kanskje å hyperventilere, jeg kunne knapt snakke. Frykten var så overveldende, den omfavnet meg med sine store, klamme armer. Den tok tak rundt lungene, presset ut lufte, førte til at det svartnet for øynene mine.

I ettertid har jeg tenkt mye på hva som gjør angsten så ufattelig altoppslukende. Jeg kommer fra en familie og fra en bakgrunn der jeg alltid har hatt mennesker rundt meg. Det var bestandig noen jeg kunne prate med, dele livet mitt med. Ensomheten var ikke en del av livet. Først da jeg opplevde angst, skjønte jeg hva det var å føle seg fullstendig forlatt. Angsten kan ikke deles, angsten er din og ingen andres. Plutselig står du der uten noen, ingen kan komme inn i kroppen din og kjenne hva du kjenner. Hvis noen sier: "Det går bra, alt kommer til å ordne seg!", så roper det inni det angstfylte mennesket: "Det vet du ingen ting om, hvordan kan du si det? Kjenner du angstens kveletak kanskje?!?". Ensomheten er så enorm at en mister fotfeste: "Jeg er helt alene, ingen kan se meg, ingen kan trøste meg, ingen kan nå inn til meg!" Det eneste som har noen som helst slags effekt når en opplever angst, er å bli holdt, å bli holdt like hardt som angsten holder en. Hvis noen sier: "Jeg vet du har det vondt. Jeg er her." En er fortsatt ensom, men en er ikke alene, og det er godt.

Å bli lærer...

Jeg sitter her og lurer på om jeg egentlig har et hjerte som tåler å bli lærer... Jeg knytter så sterke bånd, blir så glad i elevene, tenker på dem, grubler over hvordan jeg kan være med på å gi dem et best mulig liv, også... er det slutt. En dag har jeg dem ikke lenger, de er "ute av livet mitt", men ikke "ute av hjertet mitt". Der sitter de, hver enkelt, helt fastgrodd... Noen sitter så dypt at det nærmest er smertefullt bare å tenke på dem. Jeg ønsker fortsatt å være en del av livet deres, men hvordan? Jeg kan ikke lenger være den jeg var for dem, de vokser, endrer seg, blir ungdommer, noen nærmer seg tiden som voksen... Og jeg, jeg sitter med dem fastgrodd i hjertet, og må med smerte gi slipp på dem, men jeg klarer det ikke.

Hvordan kan jeg bli lærer? Det er vel bare et visst antall ganger man kan tåle hjertesorg? Eller kan man tåle det uendelig mange ganger, så lenge man får lov til å glede seg over den tiden man har hatt, og den tiden man vil få med nye? Er håpet om at en har gjort en forskjell så sterkt at det kan gi utholdenhet og mot?

Jeg orker ikke å tenke på de mengder av elever som vil gå inn og ut av livet mitt, hvis jeg gjør det tror jeg ikke jeg orker å forsette den veien jeg nå går... Jeg må bli lærer, for det er det mest fantastiske jeg kan tenke meg, selv om jeg også gruer meg... Men jeg må elske dem, jeg må gi alt, jeg kan ikke holde tilbake, for det er bare den lille stunden jeg kan bety noe for dem, gjøre en forskjell, så får jeg heller tåle tapet... sorgen... smerten som kommer i etterkant. Men jeg kan også få beholde smilene, gleden, det vi delte, det jeg så i øynene deres... Jeg må bli lærer, det er ingen vei tilbake...

A thousand questions

You know the feeling you get sometimes; the feeling of not knowing who you actually make a difference to, which lives you effect, who would shed more than a tear if you died, moved or just disappeared. It's a horrible thought, when you really start getting into it. What if you don't really mean much to many people, maybe not even a handful. What if you died, and only a couple of people morned more than half a year... What if some people even felt relief?! What if people you considered to be friends, actually thought. "Sad about Maria, but.. at least now I don't have to listen to her annoying ideas and thoughts again..." Or what if your family felt a grotesque sort of happiness to be rid of you, just because you were a little bit loud, or quiet, or irritating, or maybe just nobody important...

Maybe it wouldn't be AS horrible, but it would definitely be bad enough if only a few people got upset to lose you. And who do you really mean much to? Sometimes I just get these questions stirring up a mess in my head, because maybe you're not really that important, maybe I'm not that important. If I never contacted anybody ever again, who would actually call? Or come to my door? Only God knows...

Oh! Lady be good!

It's not always easy to do what you should ... Sometimes things just don't happen the way you wanted it to. You can have a successful day in every way, things can go exactly the way you've hoped, and maybe even the way you've planned (if you're a person that plans every little detail of your day). You might perform perfectly when you're teaching, or what ever you do for a living ... You might even do better than perfect ...!

But then, after a long and hard day, you come home, fall over on the couch, or maybe you don't even reach further than the hallway floor ... You're laying there, sprawled, dead in your head, hanging in a thin thread, with your face all read... and what happens?!? ... ... ... You don't do what you want, which is a lot worse than not doing what you should! You step on someones toe... You jump up, and straight into someones face ... Maybe you even bite of a nose. Why couldn't the day have come to an end BEFORE you had to step in the potato salad?!? Now you have fatty strings of white smooch all over your feet, and it's not so easy to get to the shower ... The shower seems to be so very, very far away. And your legs seems so very short, and horribly sore. You just have to lay down again, but you can only manage that if you have that little bit of luck left... That luck, which you like to call experience... If you've used the little luck you had, earlier that day, you don't even get to lay down ... You
drop, and it feels like there are many meters down. It's the same feeling you get if you've laid down on the floor with your eyes closed, and somebody has held one of your legs straight up, but kept the other one flat on the floor. When that somebody slowly puts your leg down again, it feels like your leg goes straight through the floor ... That's the feeling of dropping, after you've just stepped in a big pile of crap, and you know that you have no chance to get to the shower, much less to a bath with soap and warm water ...